Storm i et plettfritt sinn

Akkurat nå har jeg mange, veldig mange tanker i hodet mitt.. Ofte hjelper det å skrive de ned for å sortere litt, men nå avslutter jeg tankerekkene før jeg har rukket å skrive ett ord. Det er kaos der inne.

De siste ukene har jeg mang en gang hatt hatt lyst til å skrive om ulike ting, men jeg har ikke fått meg til å gjøre det. Og når jeg nå endelig har lyst til å blogge litt, så er det hundre ting jeg tenker jeg burde ha skrevet om.. burde.. det er vel mye man burde.

Jeg har jobbet i barnehage i det siste, og det er så koselig! Jeg merker hvor fort man blir glad i barna. -Hele pakka: snørr, tårer, sand i munnen, sand i bleia og det hele. Det er så mye mer enn det. Den evig store tilliten, energien, kjærligheten, smilene og latteren. Det er spesielt å være i to jobber, en på sykehjem, en i barnehage, for det er ganske paradoksalt egentlig.. -hvor likt det er. Hvor avhengige de er begge steder, enten de bare har levd i to-tre år, eller kun har to-tre år igjen å leve. Den store forskjellen er alt håpet og alt livet som ligger foran de små, og at de eldre har lagt alle drømmer og mål bak seg i jakten på å oppnå dem. Livsvisdommen er til å ta å føle på i sykehjemmet, mens livsgnisten er like virkelig i barnehagen.

Det er så lett å glemme drømmer. Jeg tenker mye på det når jeg er på sykehjemmet. Jeg lurer på hva de aldri fikk gjort, av de små og kanskje ubetydelige, men likevel så uhyre viktige tingene. De tingene som gir et lite smil, eller en ekstra følelse av triumf, eller som tilfredsstiller øyeblikkets behov. I går spurte mamma om jeg ville begynne hos sangpedagog og jeg svarte: "Eh.. jeg trenger det jo ikke..for jeg synger jo aldri lenger, så hva trenger jeg det til?" Og jeg mente det, merket jeg. -Det var høstens mest skremmende opplevelse. Ikke fordi sangpedagogtimer er så uhyre viktig, men fordi de små drømmene pleide å bety alt for meg. Og nå stiller jeg spørsmål ved hva jeg trenger de til?

Jeg hadde en spennende samtale i helgen om sånne ting.. små ting som får en til å smile. Lukte på blomstene, gå på fjellet for å se på skaperverket mer enn for trimmens skyld, gå på bingo og vinne pensjonistenes lampeskjermer, spille amatørfotball med en gjeng ubrukelige fotballjenter. Le av dårlige vitser og smile av de små tingene. Det er så viktig å være bevisst detaljene.. å velge de små gledene hver dag. Velge å fokusere på de små solstrålene når stormen står på rundt. De som lever kun for de store målene får grå dager. De mister evenen til å glede seg over en kopp te med honning eller et smil fra en fremmed på gaten. En regnværsdag i Bergen er grå uten solen fra de smilene.. eller de smilende.

Dreamweaver.. som Thomas Dybdahl synger.. det er mange av oss der ute. Vi som vakler med drømmene våre..

Fang de små øyeblikkene og putt de på en flaske til senere behov. En vet aldri når en kan trenge å smile!