Mandel

Det er så rart når man leser noe en annen har skrevet. Noe man vet den andre har en dyp og fullstendig mening bak, men som en selv likevel ikke helt skjønner all symbolikken i. Det er så lett å la seg rive med av alt det vakre. Og så håpe at man skjønner hele det store bildet til slutt. Det er noe fengslende ved det hemmelighetsfulle på den måten.

Jeg har nettopp lest en roman, Mandel, som er helt fantastisk vakker og som rører ved så mange deler av meg som jeg ikke helt har anerkjent at finnes. Hendelsesforløpet er kreativt komponert, og boken er utradisjonelt inndelt. Den overfladiske handlingen er lett å gripe fatt i, men gjennom hele boken sitter man med følelsen av at forfatteren prøver å si noe fra hjerte til hjerte som er viktig å forstå. At det som egentlig er budskapet er noe man må være våken for å gripe fatt i. Ikke fysisk våken. Men våken, og åpen innover i seg på en eller annen måte.

Å lese den boken har vært en jakt etter slutten på en helt annen måte enn det man ellers gjør når man leser. For det er jo åpenbart at man sikter mot slutten av en bok man leser. Men denne Mandel... jeg ville ta meg god tid med hver side, og la alt synke inn, samtidig som jeg ville løpe over sidene med blikket for å rekke til slutten å forstå hva alt dreide seg om. Jeg hadde følelsen av at den skulle åpenbare noe revolusjonerende om hvordan vi mennesker er skrudd sammen, noe jeg aldri hadde tenkt på før. Men så kom slutten, etter min mening alt for brått, men likevel akkurat i tide. Og jeg tror den egentlig har gitt meg mye nytt.. jeg må bare lete etter det på de rette stedene.

"Nothing is ever the same as they said it was. It's what I've never seenbefore that I recognize" Diane Arbus.